Geofysiske metoder omfatter i videste forstand bruken av fysikkens prinsipper i studiet av jord, hav og atmosfære. 

 

Anvendelsen vil for de fleste være kjent fra leting etter olje, gass, kull, vann, mineraler. Dette fagområdet blir kalt prospekteringsgeofysikk. Metodene er imidlertid også etablert som et godt hjelpemiddel for geologer, ingeniører og planleggere av bygg og anleggsvirksomhet. Med den vekt som idag legges på natur og miljøspørsmål, ressursbevaring, bærekraftighet har antallet prosjekter hvor grunnforholdsvurderinger kommer inn i bildet økt i betydelig grad. 

 

Svært ofte er det aktuelt å spørre:

 

            Hvor går grensen mellom forskjellige geologiske formasjoner?

            Hva består formasjonene av?

 

En geofysisk målemetode vil i de fleste tilfeller kunne gi svar på dette. Valg av metode for en gitt problemstilling avhenger av faktorer som

​

• Fysiske egenskaper i løsmasser og fjell

• Krav til nøyaktighet

• Undersøkelsens omfang ( oversikts- eller detaljundersøkelse)

• Økonomi

 

De mest alminnelige geofysiske metoder en har å velge mellom faller i grove trekk innenfor fem hovedgruppe:

Seismiske, elektriske-, magnetiske-, gravimetriske-, og radioaktive metoder.

 

Når det gjelder grunnundersøkelser, er det i global sammenheng vanskelig å fremheve en enkelt geofysisk metode som den best anvendelige. I Skandinavia er de fysiske forhold i jord og fjell av en slik karakter at seismiske metoder innbyr til bruk. Dette skyldes i første rekke den gode kontrast i seismiske hastighet en finner mellom løsmasser og fjell.

 

I andre deler av verden, hvor den geologiske historie har vært annerledes, er dette forhold ofte ikke til stede og det kan vise seg at f.eks. elektriske eller magnetiske metoder er å foretrekke.